MFO-nestleder: Christine Thomassen.

MFO-nestleder: Christine Thomassen.

asamaria.com

Kulturlivet tar sin del av ansvaret

MENING: Utdanningene må nok bli mer fleksible på noen områder. Men de må spisses på andre, skriver MFOs nestleder Christine Thomassen og gir NMH-rektor Peter Tornquist en konkret utfordring.
06.11.2017
15:32
06.11.2017 15:32

Fremtidens musikere må utdannes til endring, skriver rektor ved Norges Musikkhøgskole, Peter Tornquist på musikkultur.no 24.10.2017.

Det kan vi i MFO være enige i, så lenge endringer i utdanningen ikke går på bekostning av kunsten. Tornquist tar i sitt innlegg opp en rekke viktige spørsmål. Spørsmål som også vi i MFO, som Norges største kunstnerorganisasjon, uunngåelig er opptatte av. Vi vil her forsøke å svare på det vi opplever at vi mest direkte blir utfordret på.

Ja, verden og musikklivet er i endring, og slik har det vel alltid vært. Men kunstnere er nettopp derfor, og gjennom yrkets iboende kreativitet, en av de gruppene som er vant til å omstille og tilpasse seg, og vi har tillit til at de også i fremtiden vil greie dette.

Spissing vs. allsidighet

Tornquist skriver at musikalske ferdigheter på høyeste nivå er en forutsetning for å lykkes, og at mangfold er normen og allsidighet et minstekrav.

Det er i dette krevende skjæringspunktet både utdanningsinstitusjonene og våre medlemmer balanserer: Hvordan spisse satsningen maksimalt for å gi unge utøvere mulighet til å lykkes, og samtidig gi dem nok bredde til å kunne livnære seg når markedet endres eller de ikke får den jobben de drømte om?

MFO er de første til å anerkjenne at også musikere er en del av et arbeidsmarked, samtidig som vi vil hevde at det ikke først og fremst er markedet som har lagt, eller legger, føringene for kunstneres valg. Vi vet alle at de færreste «barndomsdrømmer» om den store solistkarrieren blir oppfylt, og at en musikers yrkesliv ofte ender opp som en ganske annen collage av oppdrag for å kunne livnære seg. Men får man den store kunsten uten de store drømmene? Spissing betyr at noe må vike, man kan ikke få i pose og sekk. Og skal det personlige, kunstneriske «kallet» måtte tre til siden allerede under utdanningsløpet til fordel for en helgardering på markedets premisser?

Les også: Å være eller ikke være musikkstudent

«Learning by doing»

«Learning by doing» er fortsatt et godt læringsprinsipp og en relevant kobling til arbeidslivet er viktig for musikkstudenter. At praksis i våre orkestre strander i det Tornquist kaller «nærsynt posisjonering om tariffer og forsvar av arbeidsplasser» er ikke riktig. MFO har allerede en rekke særavtaler for praksis i flere våre orkestre, og vi er også i dialog med NMH om nye muligheter. Det som er viktig for oss er at vi tenker langsiktighet for å sikre akkurat det Tornquist også er opptatt av, et godt profesjonelt kretsløp. I tillegg til at MFO naturligvis ønsker å bidra til at vi har så gode musikkutdanninger som mulig, har vi også et ansvar for våre ansatte orkestermusikere som skal sitte i graven eller på podiet til de er i 70-årene, for frilanserne som orkestrene faktisk er avhengige av, og for studentenes fremtidige arbeidsmarked.

Dagens studenter vil uunngåelig være de som tar over jobbene til dagens profesjonelle musikere etter hvert. Men hvis det når de uteksamineres ikke er noen arbeidsmuligheter, fordi det sitter nye studenter og opptar plassen i graven, hvem gagner praksisplasser da? Og hvis frilansmarkedet tørker ut, vil våre orkestre da kunne opprettholde driften? Målet er jo å sikre arbeidsmuligheter for flere, og derfor er det nettopp denne avgjørende balansen vi sammen må finne. Så er spørsmålet om praksisplasser faktisk skaper mer arbeid eller om ordningene egentlig blir brukt som en skjult innsparingsmulighet for institusjoner under økonomisk press. Der har MFO etterspurt statistikk og ikke synsing. Vi må gjøre mer av det som virker, ikke det vi tror at virker.

Tør NMH spisse profilen?

Hvordan norske utdanningsinstitusjoner skal fordele oppgaver seg imellom, eller hvorvidt elefanten i rommet er at det er etablert for mange studieplasser i forhold til arbeidsmuligheter, er det ikke vi som kan eller bør svare på. Når Tornquist viser til at så godt som alle institusjonene underviser i samtlige orkesterinstrumenter uten nødvendigvis å kunne gi et fullverdig tilbud om orkesterspill, stiller vi spørsmålet: kan noen av institusjonene det? Hva er et fullverdig tilbud og hvem bør være ansvarlige for å gi det? Er det kun praksisplasser som skal til for å sikre at vi også i fremtiden vil ha norske og norskutdannede musikere i orkestrene våre?

Det kan være at den tradisjonelle orkestermusikeren er en musikertype som tilhører en annen tid, men så lenge det finnes orkestre som spiller symfonisk musikk, mener vi det er et behov for spesialisering. I søken etter å tilby den utdanning musikklivet ennå ikke vet om de vil komme til å trenge, må vi ikke glemme å i det minste tilby det vi allerede vet det er behov for.

Orkestermusikere må nok framover innrette seg på å kunne beherske flere uttrykksmåter og påta seg nye oppgaver, og utdanningen bør kanskje løfte opp kunstneren mer sammenlignet med tidligere. Men i bunnen for musikkutøvelsen ligger et håndverk som krever tid og atter tid for å nå det nivå som trengs. Og orkesterspill er et spesifikt håndverk. Deutscher Bühnenverein har, utover å understreke det rent håndverksmessige i yrket i sine undersøkelser, også satt fokus på at dagens orkestermusikere har behov for en del spesifikke personlige, sosiale og kreative egenskaper, og at disse bør vektlegges, både i opptaket til og i utdanningen av, orkestermusikere. For ikke å snakke om behovet for prøvespillkompetanse for å kunne vinne jobbene.

Vi er stolte av våre fantastiske norske orkestre og orkestermusikere, og vi ser at de fleste velger å bli orkestermusikere. Det er ikke slik at flertallet som sitter i graven eller på podiet sitter der fordi de ikke lyktes med en solokarriere.

Der utdanningene på en del områder kanskje må bli mer fleksible, må de på den andre siden kanskje spisses. Hvis NMH ønsker å sitte i førersetet for vår musikkutdanning, utfordrer MFO dem til å heve statusen for yrket ved å plukke ut de beste orkestermusikeremnene og tilby dem et masterstudie i orkesterspill.

Hvis vi alle skal legge vårt ego til side, slik Tornquist skriver, håper vi i det minste at institusjonene går i dialog om en slik mulighet, slik at de på en helhetlig måte sammen kan sikre fremtiden for norsk orkesterliv. MFO bidrar gjerne!

MFO tar sin del av ansvaret. For helheten.

Christine Thomassen er nestleder i MFO

Skal det personlige, kunstneriske «kallet» måtte tre til siden allerede under utdanningsløpet, til fordel for en helgardering på markedets premisser?

06.11.2017
15:32
06.11.2017 15:32