Erika Hebbert

«Kirkekunst – in your face»

MIN MENING: Kirkens kunst er alt for viktig til at den skal salderes bort av kirken selv og overlates andre, skriver Gro Bergrabb i dette innlegget.
17.10.2017
10:09
17.10.2017 10:16

I forrige uke så jeg Sarah Kanes Renset på Nationaltheatret: En voldelig og rystende fremstilling av kjærlighetens yttergrenser. Hvor langt er vi villige til å gå for kjærligheten, hvor mye vil vi ofre for å bli ett med den vi elsker? Det var teater til å bli både skjelven og kvalm av. Sarah Kane tilhørte den såkalte «in-your-face»-dramatikken i England på 90-tallet. Ingenting skulle holdes tilbake eller sensureres på teaterscenen. Alt skulle vises – in your face. Samtidig hadde forestillingen referanser som et liv i kirken har lært meg å kjenne. Hvert sceneskift ble markert med et sitat fra Bibelens mest brutale partier, som en blodrød overskrift til det vi skulle få se. For eksempel: «Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg!». Som sagt, så gjort. Det musikalske lydsporet var Bachs store orgelpassacaglia i c-moll, utdrag fra Ich ruf zu dir, Nystedts Immortal Bach, Joy Divisions Love will tear us apart. Bibeltekstene og Bachs musikk var sterk kost å få servert sammen med de groteske scenene som ble spilt ut foran øynene våre. Det føltes som om noe sto på spill. Det var umulig å forholde seg likegyldig til dramatikken på scenen.

Les også Min mening: Fra pirateri til kaperfart

Hvordan tar kirken vare på kulturarven?

For meg ble forestillingen en påminnelse om hvordan kirken er en referanse for kunstneriske uttrykk, også i vår tid: Som noe å opponere mot, noe å lene seg til, noe som er der og har vært der gjennom århundrer. I samme uke som statsbudsjettet ble lagt fram, kan det være grunn til å grunne litt over akkurat dette: Hvordan tar kirken selv vare på den kulturarven den forvalter? Hvordan er vilkårene for kunsten i folkekirken? Er det rom for å tenke nye tanker, skape ny kunst og framføre de gamle mesterverkene med ny kraft i fremtidens kirke?

Les også Min mening: Er kunst og kultur egentlig viktig?

Statsbudsjettet: Innstramminger og effektivisering

Kirke og stat skilte formelt lag i januar 2017. Ikke uten grunn var det derfor stor spenning knyttet til det første statsbudsjettet i nytt regime, hvor kirken selv skal prioritere innenfor gitte rammer. Slik forslaget ligger nå, må kirken effektivisere og drive strammere enn før. Overføringene fra staten er på den ene siden enorme. På den andre siden skal de sikre en landsdekkende kirke, med prester som kan betjene befolkningen på øyer og skjær, i sentrum av storbyer og på bygda. Det er ikke lett å effektivisere innenfor et budsjett hvor de aller fleste kronene går til å lønne prester i en landsdekkende kirke. Flere bispedømmer har allerede startet nedbemanningen, og dersom budsjettet blir stående som det er, må flere følge etter.

Les også Min mening: Det er blitt vanskeligere å lage turneer i Norge

Kirkens kulturliv må løftes

Samtidig som kirken har strammere budsjetter enn før, er det ventet en større sak om kunst og kultur i kirken til neste års kirkemøte. Det må mildt sagt kunne kalles en utfordring å skulle løfte kirkens kulturliv i en økonomisk situasjon hvor alle bremsene er på. Jeg tror likevel det er verdt et forsøk. Hvorfor? Fordi kirken gjennom sitt kulturarbeid når ut til det brede lag av befolkningen. Kirkekunst er selvsagt mer enn musikk, men for meg som kantor er det mest nærliggende å bruke kirkemusikken som eksempel: Gjennom korarbeid, konserter og annen kunstnerisk virksomhet skapes det tilhørighet og en frimodighet i møte med kirken som lite annet kan matche. Kunsten, om det er visuell kunst, musikk eller andre uttrykk, gir rom for å stille de store spørsmålene uten å kreve et svar, også i kirken. Å gå på en konsert og høre Bachs Matteuspasjonen, Solveig Slettahjells salmesang eller Messiaens orgelmusikk er gudstjeneste så god som noen for svært mange av kirkens medlemmer. Den unike kulturskatten kirken forvalter må få mer fokus i krevende tider, ikke mindre. Kirkens kunst er alt for viktig til at den skal salderes bort av kirken selv og overlates andre. For et tap det ville være om Bachs kantater kun ble spilt i konsertsaler, og ikke som kirkekonserter eller som en del av gudstjenestelivet, slik det foregår i dag.

Les også Min mening: Kunst på tur

Fem forslag til tiltak

Å bevare det vi har fått, sørge for at det lever videre og at det skapes noe nytt, det krever noe av kirken, også i form av økonomiske prioriteringer. Jeg har noen forslag:

• I boka En ny kirkelyd som beskriver utviklingen av norsk kirkemusikk på 2000-tallet, vises det til at bortfallet av LOK-ordningen i Kulturrådet har rammet kirkemusikken ekstra hardt. Kirken har lokaler, musikere og instrumenter, men mangler ofte de små beløpene som skal til for å kunne realisere gode prosjekter lokalt. Bispedømmerådene burde gis øremerkede midler fra Kirkerådet, som etter søknad fordeles til prosjekter med profesjonelle aktører rundt om i menighetene. Eksempelvis ville 200 000 kroner per bispedømme gjort en stor forskjell i dagens landskap.

• Kirkerådet kunne med fordel se på nytt på hvordan trosopplæringsreformen er organisert. Det er et paradoks at antall medlemmer i kirkens barne- og ungdomskor viser sterk tilbakegang i samme periode som enorme beløp har vært brukt på trosopplæring. Hvordan kan trosopplæringen bidra til å styrke og løfte det arbeidet som var der før reformen kom i gang? Hvordan kan kirkemusikeren bli en nøkkelperson i trosopplæringsarbeidet gjennom sang- og musikkopplæring for barn og unge?

• Enn så lenge består kirkemusikkordningen som den eneste sjangerspesifikke ordningen i Norsk kulturråd. Dette sikrer finansieringen av flere markante kirkemusikkfestivaler, og ikke minst nyter musikklivet ved flere av landets domkirker godt av ordningen. Denne ordningen er med andre ord svært viktig for mange kirkemusikkmiljøer i Norge. Kirkerådet må være på banen for å sikre at disse midlene også i fremtiden kan brukes til å videreutvikle kirken som formidler av kirkemusikk på høyt nivå.

• Da Norge fikk ny kirkelov på slutten av 90-tallet, ble domkirkenes og domkantorenes rolle nedskalert. Var det et klokt grep? Mens de andre yrkesgruppene har sine konsulenter og fagpersoner representert på alle bispedømmekontor og i Kirkens hus, er kirkemusikerens faglighet langt dårligere ivaretatt. Kirkemusikere trenger et sterkt regionalt ledd som kan være sentrum og drivkraft for det lokale arbeidet. Alle bispedømmer burde ha et definert kirkemusikalsk sentrum hvor man kan forvente at det fremføres kirkemusikalske verk for kor og orkester, hvor det skapes ny musikk, og hvor det gis tilbud om kurs og fagsamlinger. Når man ser aktiviteten ved norske domkirker under ett, er det lett å peke på at det foregår en svært høy aktivitet som er tilfeldig og nokså usikkert finansiert. Kirkerådet burde øremerke tilskudd til kirkemusikalsk drift ved domkirkene i alle bispedømmer. Med tilskuddet må det komme krav om aktivitet på høyt nivå og en forventning om å drive kurs og samlinger i regionen.

• Kirkerådet må ha en strategi for å bidra til at det ansettes kantorer i fulle stillinger rundt om i landet. Mens det innenfor diakoni og trosopplæring nærmest er en selvfølge med full stilling, henger kirkemusikken fortsatt igjen i en virkelighet hvor det telles antall lovpålagte tjenester (begravelser, vielser og gudstjenester) og fastsettes en stillingsbrøk i tråd med dette. Å skape et miljø gjennom korarbeid eller annen kirkemusikalsk virksomhet tar tid. Når organisten bruker all sin arbeidstid til å spille begravelser, finnes ikke denne tiden. Dersom kirken vil ha et musikalsk tilbud utenom lovpålagte tjenester, så må det legges til rette for det i kommunene.

Kirkemusikken spiller en rolle i folks liv

Et av sitatene som har irritert meg aller mest i min karriere som kirkemusiker, kommer fra en biskop som i sin tid sa til sin domkantor: «I kirken er det viktigere med en amatør som synger med hjertet, enn en profesjonell som synger for penger». For meg ligger det mange slags snublesteiner i den setningen. Aller mest tenker jeg at det er en nedvurdering av kunstens plass i kirken, sett fra mottakerens rolle. God kunst, fremført av en kunstner som kan sitt fag, gjør verden større, kan få oss til å drømme og se sammenhenger vi ikke så før, kanskje kan den føre oss nærmere Gud. Jeg tror at kirkemusikken kan spille en rolle i menneskers liv. Som rop og klage, som takknemlighet og trøst, som en opplevelse av sammenheng og helhet. På sitt beste kan kirken formidle det motsatte av det Joy Division sang om på Nationaltheatret i Sarah Kanes Renset: En kjærlighet som ikke river oss opp og fra hverandre, men som samler oss og gir oss håp. Jeg håper kirken selv vet hvilke krefter som ligger i kirkekunsten og er villig til å gi deg det – in your face – også i årene som kommer.

Gro Bergrabb, domkantor i Bodø domkirke

Teksten er del av debattserien Min mening, som du leser mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!

17.10.2017
10:09
17.10.2017 10:16