LEVENDE MUSIKERE: Da musikalen Oliver gikk på Oslo Nye for et år siden, var de så mange som ni levende musikere i grava. Fra venstre: Bernt Kristian Kvarstein og Christine Gullhav. Bak: Gjertrud Pedersen og musikalsk leder Trond Lindheim.

LEVENDE MUSIKERE: Da musikalen Oliver gikk på Oslo Nye for et år siden, var de så mange som ni levende musikere i grava. Fra venstre: Bernt Kristian Kvarstein og Christine Gullhav. Bak: Gjertrud Pedersen og musikalsk leder Trond Lindheim.

Marte Bjerke, Musikkultur

En fornærmelse mot publikum

MENING: La oss få tilbake levende musikk i musikkteateret, skriver nestlederne i MFO etter å ha sett «A Chorus Line».
20.02.2014
14:34
27.08.2015 20:02

Det har i alle år vært opplest og vedtatt at musikkteater skal spilles med musikk framført av lys levende teatermusikere i graven eller på scenen i teaterlokalet. Nå har produksjonsselskapet Taran satt opp musikalen «A Chorus Line» på Chat Noir i Oslo med bruk av innspilt musikk. Det har ført til en stor debatt på Facebook om hva fraværet av levende musikere betyr både for denne forestillingen og for musikkteatertradisjonen.

Vi har nettopp besøkt en av forestillingene for selv å oppleve musikk på boks fra publikumsplass. Og la oss aller først si vi at ble imponert av aktørene på scenen som med dans og sang klarer å prestere på et så høyt nivå, nærmest til tross for omstendighetene. Scenen er alt for liten for danserne, men vi opplevde savnet av levende musikere som verre.

Når musikken er forhåndsinnspilt finnes det ingen mulighet for dynamikk mellom utøverne på scenen og musikerne i orkestret. Den forhåndsinnspilte musikken har ingen fleksibilitet, og både sang- og dansenumrene piskes fram av et ubønnhørlig orkester uten annen sans for timing enn den som kan hentes ut av en metronom. Det sier seg selv at dette også går ut over de store orkesternumrene. Det swinger jo ikke. En annen sak er hvordan orkestret låter. Instrumentene som er brukt på innspillingen er samplede og låter ikke bra. Av og til visste vi faktisk ikke om vi skulle le eller gråte.

Vi har med forundring lest kritikker hvor anmelderen synes dette er ok. Det er jo nettopp kontakten mellom scene og orkestergrav som tilfører en slik forestilling det overskuddet som gjør den verdt å se og høre. Bortsett fra den gode innsatsen på scenen hadde forestillingen et preg av å være et prosjekt på sparebluss, og langt unna det man kan oppleve i London eller New York.

I MFO arbeider vi naturligvis for å opprettholde arbeidsplasser for musikerne, og vi kan sikkert beskyldes for at vi ikke er uhildet. Men vi prøvde å se og høre denne forestillingen med objektive øyne og ører, og gikk likevel derfra med en følelse av å ha blitt snytt.

Vår dom er at dette ikke er godt musikkteater. La oss få tilbake ordentlige oppsetninger av gode musikaler, med god plass på scenene og med levende musikere, slik at det blir som det skal være. Hvis produsentene ikke får til det, kan de heller la være å sette opp noe. Denne oppsetningen av «A Chorus Line» er en fornærmelse både mot publikum og musikalen. For ikke å snakke om musikkteatersjangeren.

Kristin Haagensen og Anders Hovind

Nestledere i MFO (Musikernes fellesorganisasjon)

En forkortet versjon av innlegget sto på trykk i Dagsavisen 20. februar 2014

20.02.2014
14:34
27.08.2015 20:02