Sang som motstandskamp

Sanger og sangtekster hadde stor betydning for motstandskampen under annen verdenskrig, skriver Per Vollestad.
02.06.2015
11:01
27.08.2015 20:02

Senvinteren 2010 fikk jeg en forespørsel: Kunne jeg tenke meg å synge inn vinnersangen fra Milorgs sangkonkurranse høsten 1944? Partisanersang var blitt sunget på samtlige veteranmøter siden frigjøringen, men nå begynte stemmene til de originale «gutta på skauen» å skrante, og de trengte en forsanger. Jeg hadde verken hørt eller lest noe om en slik konkurranse og heller ikke tenkt mye over sangens betydning for motstandskampen under okkupasjonen. Men oppgaven tente meg. Siden har jeg samlet inn flere hundre illegale sanger fra hele landet. Over 20 av dem er utgitt på to CD-er med ensemblet Gutta på skauen.

Dette materialet er dagsaktuelt, ikke bare fordi det i år er 75 år siden okkupasjonen av Norge. Sangene er også en påminnelse om at kampen for ytringsfrihet på ingen måte er av ny dato. Den kampen må kjempes gang på gang. Tekstene fra 1940-tallet kan for oss i dag fortone seg som både banale og uskyldige, på samme måte som en del av dagens enkle karikaturtegninger kan virke banale, men har stor kraft til å skape sinne. Opphavsmenn og sangere risikerte mye ved å skrive, distribuere og framføre sangene.

Den tyske okkupasjonsmakten forsto godt humorens kraft. I februar 1943 ble Robert Ley, leder av Deutsche Arbeitsfront, intervjuet i Politiken, som skriver: «Doktor Ley advarer spesielt mot såkalte vittigheter og morsomme historier. Det er ensbetydende med selvmord å se stort på slike ting. Hvis man hører en mann fortelle slike historier, om det er på trikken, på restauranten, hos frisøren, på kontoret eller i fabrikken, må man straks gå energisk inn over ham!»

Partisanersanger

Høsten 1944 arrangerte Milorg D-14.2 en konkurranse blant «gutta på skauen» om den beste motstandssangen. Meningen med konkurransen var å gi gutta noe positivt å tenke på, der de lå i sine små enkle kojer langt til skogs. Premien var en kilo britisk tobakk og både røyksug og diktervilje var stor. I konkurransen ble det brukt mer eller mindre kjente melodier som utgangspunkt. Tekstene ble samlet sammen og bragt til et illegalt trykkeri på Hønefoss og deretter distribuert ut til de mange «cellene» i distriktet. Kvaliteten på tekstene er variabel, men det som går igjen er kampvilje, sinne og en overbevisning om at Norge skal gå seirende ut av krigen. Av instrumenter på skauen var gitar, mandolin, trekkspill og munnspill de vanligste. En av veteranene, Reidar Bjørn Larsen, kunne i 2011 fortsatt sangene utenat, og opptakene med Reidar ble utgangspunktet for den første innspillingen ensemblet Gutta på skauen gjorde med illegale sanger.

Det var altså Partisanersang av Eivind Snersrud som gikk av med seieren i konkurransen, mens Knut Jacobsen fikk 2. premie for sin Skauens glade gutter. Vinnersangen ble svært populær og spredde seg til flere andre milorgdistrikter. Den gir et rimelig realistisk innblikk i hverdagen på skauen:

Sjau og kjør, plankebør, havregryn og radiorør

det e’kke noe for en sabotør.

50 brød, en meter snø og 100 kilo knekkebrød

BÆR SOM FA’N OG DRIKK TRAN PARTISAN!

Også i andre motstandsgrupper ble det sunget. I Nordmarka lå «Våpenstaben». Finn Ramsøy var leder for denne gjengen og han forteller om en av sangene derfra: «Tross det elendige været sviktet ikke humøret, heller ikke de kreative poetiske evner, Sleppsang ble unnfanget i Styggelia. Den ble inspirert av skogens sus og blodets brus, under påvirkning av Syrup Pectoralis (et morfinpreparat) som ble ordinert i rikelige doser av leirens lege som angstfordriver og for lungebetennelse.»

Oppe i Marka der ligger det en gjeng,

venter på nye slepp igjen

mens skogen suser

og blodet bruser

hos hver en tapper Milorg mann.

For våpen faller og Milorg kaller

på hver som elsker sitt frie land.

Sanger i fangenskap

I nazistenes fangeleire ble det sunget mye, på tross av at det var strengt forbudt. En av de tidligst kjente sangene er Die Moorsoldaten, skrevet i konsentrasjonsleiren Bögermoor av to tyske politiske fanger i 1933. Teksten ble gjendiktet av Arnulf Øverland, som selv satt i Sachsenhausen, og dette ble en viktig sang for de norske fangene. Også på Grini betydde sangen mye. Grinikvartetten ble et begrep etter krigen. Otto Nielsen er det eneste kjente medlemmet av kvartetten, og han forteller: «Vi gjorde hva vi kunne for å synge hull i piggtråden, men dessverre var det en usikker sanggruppe. Rett som det var kunne tenoren bli satt inn på Akershus og bassen sendt til Tyskland.» Sanggruppen gikk fra brakke til brakke og framførte sanger til både glede og trøst. En sommernatt i 1944 ble tre gutter i 20-årene ført bort for å bli skutt. Thorfin Hegness forteller: «Vi gråt, men de smilte til oss med ønske om at vi måtte overleve og skape en bedre verden. Det siste jeg husker før de ble ført bort, er at en av våre medfanger, Alf Erikstad fra Kristiansand, sang: Norge, mitt Norge som en siste hilsen fra oss. Merkelig nok grep ikke tyskerne forstyrrende inn i avskjeden.»

Sanger i kamp for ytringsfriheten

Allerede sommeren 1939 slo den tyske sensuren til overfor de norske revyscenene: I Chat Noir-revyen Norrønafolket vil fare, som hadde premiere denne sommeren, sang Einar Rose visa Bursta´n min. Iført lederhosen og liten svart bart var dette en åpenbar Hitler-parodi. Dette frambrakte sterke protester fra tysk hold. Protestene fikk politimesteren i Oslo til å gå til det drastiske skritt å få visen stoppet.

Da Leif Juster i februar 1942 etablerte Edderkoppen, hadde myndighetene flere krav: «Teateret har ansvaret for at det ikke fører fram stykker av jøder, emigranter eller forfattere fra et land som for tiden er i krig med Tyskland. Alle tekster som anvendes i teaterets forestillinger må på forhånd være godkjent av Teaterdirektoratet.» Men revyforfattere og komponister lot seg ikke stoppe. Einar Rose sang Herregud å tørt det er og dagen etter premieren var den strøket av sensuren:

Jeg har my jeg sku´ha sagt i kveld om turisttrafikk og slikt,

men jeg sier alltid til meg selv ”husk din taushetsplikt”!

Derfor mangler denne visa små poenger hist og her.

Nei Amanda, herregud å tørr den er!

Fra sommeren 1941 måtte alle teaterets tekster forelegges de tyske sensurmyndighetene før premiere. Likevel ble godkjente sanger også strøket etter premieren, på grunn av publikums reaksjoner. Sangerens tolkning fikk fram betydninger i teksten som sensuren ikke hadde fanget opp. Feldborgs En deilig dag var godkjent, men etter generalprøven med publikum i salen ble den strøket. Først da skjønte sensurmyndighetene hvem «svigermor» egentlig var:

Svigermor er kommet på besøk til meg skjønt hun var ikke bedt.

Jeg få´kke lov å drikke eller røke mer, hun kjefter i ett sett.

Jeg kjenner ikke hjemmet mitt igjen, det nytter ikke mokke dere, men:

Jeg tror det kommer en tid da jeg får noe å si

da jeg igjen får ta snadden frem og være sjef i mitt eget hjem.

Når jeg engang kan få bo som før i stillhet og ro,

og svigermor reiser herifra - det blir en deilig dag!

Feldborg var involvert i illegalt arbeid og måtte flykte til Sverige i 1943. Året før hadde kollegaene Bø og Bernhoft suksess med sangen Bare trøkk på!. Denne teksten var ikke til sjenanse for okkupasjonsmakten, men hadde de kommet over Feldborgs illegale versjon av visen, hadde tekstforfatteren ligget tynt an. Her er «Doffen», altså Adolf, togfører på hurtigtoget Germania, et tog som er i ferd med å spore fullstendig av:

Bare hopp´a, bare jump´a, vi må se å redde stumpa.

Ja nå gjelder det minutter, jeg ser skinnegangen slutter.

Bare hopp´a, bare sprett´a. Det blir aldri værre enn detta!

Farvel, farvel og heil og sæl, nå hopper Adolf sjæl!

Anonyme diktere

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål rundt dette materialet. Tekstforfatterne samarbeidet ofte og noen ganger forble både de og komponist anonyme. Typisk er diskusjonen etter krigen om hvem som egentlig skrev Norge i rødt, hvitt og blått, den mest kjente av våre illegale sanger. Dagens versjon ble framført første gang på Chat Noir den 7. mai 1945, men hadde da allerede sirkulert ute i det okkuperte Norge i flere år. Sangen, da med tittelen Det skal lyse over byen igjen, skulle vært med i Chat Noirs revy Fra tid til annen den 16. juli 1941. Sangen sto oppført i programheftet, men ble strøket av sensuren. Senere ble den bearbeidet flere ganger og da freden kom, hadde den fått et splitter nytt siste vers. I dag står både Feldborg, Bernhoft og Bø som opphavsmenn til denne sangen.

Grinifange Leif Berg skrev i 1945: «Visen og sangen blir et stort kapitel for seg selv når Grinis historie skal skrives (…) Sjølsagt var det forbudt å synge på Grini, men vi sang likevel hver eneste dag, og ikke minst under appellen på brakka om kvelden mens vi ventet på telleren. En rekke av visene har egne melodier som alle Grini-fanger kjenner, men de fleste av visene går på andre kjente melodier. Hvem er det som har skrevet visene? Ja, det er i de fleste tilfeller ikke godt å vite. Det er «folkediktning» i ordets beste forstand.»

Bare hopp´a, bare sprett´a. Det blir aldri værre enn detta! Farvel, farvel og heil og sæl, nå hopper Adolf sjæl!

I nazistenes fangeleire ble det sunget mye, på tross av at det var strengt forbudt.

Per Vollestad

Per Vollestad er frilanssanger, forfatter og musikkviter. Han har utgitt et 30-tall CD-innspillinger og gjestet opera- og konsertsaler verden over. Synger og spiller gitar/ukulele i gruppa Gutta på skauen.

Referanser

Forbuden frukt. Høstet av Finn Bø (1945) Aschehoug. Oslo.

Dikt og sanger fra fengsler, tukthus og konsentrasjons-leire (1997). Foreningen av politiske fanger 1940-45. Birger Halvorsen, Odd Kjus, Stig Vanberg (redaksjonskomite).

Illegale sanger 1940-45. Gutta på skauen. Krokskog (CD, 2012)

Revykrigen usensurert. Gutta på skauen. Krokskog (CD, 2015)

02.06.2015
11:01
27.08.2015 20:02

Per Vollestad

Per Vollestad er frilanssanger, forfatter og musikkviter. Han har utgitt et 30-tall CD-innspillinger og gjestet opera- og konsertsaler verden over. Synger og spiller gitar/ukulele i gruppa Gutta på skauen.

Referanser

Forbuden frukt. Høstet av Finn Bø (1945) Aschehoug. Oslo.

Dikt og sanger fra fengsler, tukthus og konsentrasjons-leire (1997). Foreningen av politiske fanger 1940-45. Birger Halvorsen, Odd Kjus, Stig Vanberg (redaksjonskomite).

Illegale sanger 1940-45. Gutta på skauen. Krokskog (CD, 2012)

Revykrigen usensurert. Gutta på skauen. Krokskog (CD, 2015)