Marius Astrup Thoresen.

Marius Astrup Thoresen.

Anne Myklebust Odland

Syv tekster om instrumentalundervisning

Gruppeprosessen

Artikkel 5 av 7: Vårt oppdrag som instrumentallærere er å bevare eller gjenoppvekke for så å dyrke det levende, kreative, vitale og kraftfulle som ikke kan blomstre uten mot og en følelse av frihet og aksept fra andre.
07.04.2016
15:52
07.04.2016 15:52

Av flere skjellsettende opplevelser på Barratt Dues ped-studium var det møtet og seminaret med Maria Palmqvist som skulle bli det viktigste for meg. Rytmik er et svensk fag utviklet fra Dalcroze-metoden, og Maria kom fra Arvika, Sverige, og holdt et to dagers rytmik-seminar for første års ped-studenter på Barratt Due. Det er ikke helt lett å beskrive akkurat hva som skjedde, ord kan gi gale assosiasjoner og en overflatisk forståelse. Dette gjelder forsåvidt all menneskelig erfaring som skrives ned, men er på sin plass å nevne her nettopp fordi opplevelsen var så fysisk, taktil, emosjonell og ordløs. I løpet av de seks timene første kursdag varte opplevde jeg en dyp, viktig og eksistensiell forandring, en opplevelse det viste seg at jeg delte med de fleste andre deltagerne på kurset. Følelsen kan best beskrives som en omprogrammering av sjel-kropp-forholdet, en høyere grad av integrering av selvet, mer frihet og letthet, mer glede og bekymringsløshet, mer selvtillit og fremtidstro.

Hvordan ville en utenforstående ha beskrevet disse timene? Se for deg Steinerskole- og barnehagetilbehør: store tepper og sjal, «fallskjermer», flagg og erteposer. Improvisasjoner med hele kroppen eller med instrumenter, til bilder og historier. Speilingsøvelser to og to, eller dans- og rytmeøvelser i en stor ring, til ulike typer musikk. Koselig, befriende og vel og bra, men hvordan kunne slike øvelser stikke så dypt i oss? Hvorfor ble kraften så stor, forløsningen så grunnleggende? Dette så ut som lek, men var så mye mer.

La oss ta et skritt bort fra Barratt-Dues kammersal og studere et merkelig menneskelig fenomen: Alle opplever stadig vekk å komme borti noen lett uforvarende, for eksempel i butikken. Uintendert menneskelig fysisk kontakt generere ofte spesiell oppførsel: Den som såvidt dunker borti deg skvetter til, og kommer med en unnskyldning som ville vært et langt større overtramp verdig, og den serveres deg som om du ikke allerede har forstått at dultet sannsynligvis ikke var en viljestyrt krenkelse. Du på din side forsikrer med overdrevent vennlig mimikk at nei det gjør da ingenting, som om det skulle være noen tvil om at det lille dultet var ganske så harmløst og at ingen skade er skjedd. Dette lille skuespillet, effektivt utspilt i løpet av halvannet sekund, viser oss hvor kraftig selv bagatellmessig menneskelig kontakt er og hva slags sprengstoff gruppeprosesser som berører komfortsone, sosiale masker, rammer og grenser kan representere. Timene med Maria lærte meg at jeg hadde et ubevisst forhold til mine bremser, grenser, mine sosiale roller, og følelser av bluferdighet, ydmykhet og skam. Jeg lærte også hvordan den andre og de andre er nødvendige i arbeidet med å løse opp og frigjøre disse elementene i meg. Det som så ut som øvelser i det ene eller det andre, var først og fremst noe større og viktigere. Ved å trå ut av komfortsonen, risikerte vi noe, men ved å oppleve aksept for dette fra gruppa, og ved at vi dermed frigjorde frihet og kreativitet i hverandre skjedde utvikling og vekst på dype nivåer hinsides øvelsenes fokus.

I boka «Positiv angst» beskriver Paul Moxnes gruppeprosesser på en liknende måte og i forskjellige stadier. Ifølge ham kan vekst skje på grunn av:

1. Den ustrukturerte situasjonen gruppemedlemmer befinner seg i: hvilken rolle skal man spille, hvilke normer gjelder, etc.,

2. Identitetsstress: Hva vil det bli krevet av meg? Vil jeg bli likt?

3. At gruppemedlemmene må investere i seg selv i situasjonen: medlemmene må delta aktivt, kanskje kjempe hardt for å få medlemskap i gruppen og kunne bidra til gruppens fremgang.

4. Energien fra uroen og angsten tidlig i prosessen frigjøres når tilliten mellom gruppemedlemmene øker og forsvaret senkes, og vil skape vekst og motivasjon for læring. (Moxnes 2005).

Å plassere elevene utenfor komfortsonen er nødvendig for vekst, men må gjøres skjønnsomt, som følgende formler kan illustrere: Aksept – harmoni – stillstand, eller: Utfordring – utvikling – blokkering. For mye harmoni stagnerer, for mye utfordring blokkerer og eleven beskytter og forskanser seg.

Oppdragelse handler om å lære seg å kontrollere og balansere egoet, sjekke selvbildet med hvordan du tror omgivelsene dine ser på deg, og internalisere de normer som gjelder. Dette er nødvendig. Men det ble også tydelig for meg, etter Marias kurs, hvor uhensiktsmessig og overdrevent mye av dette er, og hvor utrolig mye energi og livskvalitet som bindes opp. Det ble også klart for meg hvilke normer enhver undervisning først og fremst og kompromissløst må etablere i elevene: Vårt oppdrag som instrumentallærere er å bevare eller gjenoppvekke for så å dyrke det levende, kreative, vitale og kraftfulle som ikke kan blomstre uten mot og en følelse av frihet og aksept fra andre. Og alt dette er en forutsetning for en effektiv instrumentalopplæring, for motivasjon, for selvtillit, for utholdenhet og for kinestetisk energi som er fokuset i neste essay: Teknikk og kapasitet.

Marius Astrup Thoresen er pianist, pedagog og avdelingsleder ved kulturskolen i Sandefjord.

07.04.2016
15:52
07.04.2016 15:52