Rune Eriksen

Gehør: Bruk kroppen i lyttetrening

Kroppslig bevegelse i lyttetrening hjelper elevene til å oppfatte og memorere musikalske strukturer.
05.02.2020
09:28
05.02.2020 09:48

Lenge fortonet musikk seg som en vegg av lyd for meg. En fantastisk vegg av lyd, men likevel: en vegg. Selv om jeg var god til å spille piano og hadde teoretisk kunnskap om både kirketonearter, sonatesatsform og funksjonsharmonikk, klarte jeg ikke å oppfatte slike strukturer i musikken når jeg bare lyttet til den. Heldigvis fikk jeg hjelp gjennom god lytte- og gehørundervisning. Nå er jeg selv musikkpedagog og har som jobb å hjelpe elevene mine til å utvikle deres evne til å lytte til musikk. Alle musikkpedagoger har dette ansvaret, enten man jobber i grunnskole, kulturskole, videregående skole eller høyere utdanning. «Å kunne lytte er en grunnleggende forutsetning både for musikkopplevelse og for egen utøvelse» står det i fagplanen for grunnskolen. Men å lære bort lytteferdigheter er ikke bare lett.

Å veilede elevene i lytteprosessen

For den kognitive øvelsen det er å lytte til musikk, kjennetegnes av usynlighet og et nådeløst tidspress. De musikalske strukturene som skal oppfattes kan verken tas på eller pekes på. Læreren kan ikke se hva elevene oppfatter når musikken spilles. Ofte venter læreren til etter at musikken er ferdig, før hun stiller et spørsmål av typen: «Hvordan oppfattet dere taktarten og tonaliteten i dette stykket?» Hva gjør man så hvis elevene ikke kan svare?

Det hjelper kanskje, eller kanskje ikke, å «lytte igjen»? I hvert fall hjelper det elevene lite å få svaret servert. Nei, målet må være å veilede elevene i selve lytteprosessen. Å hjelpe deres egne ører til å fokusere oppmerksomheten mot bestemte strukturer, skille noe fra noe annet, og gjøre dette «noe» klart til å organiseres og memoreres, slik at det kan gjenkjennes i annen musikk. Hvordan kan man gjøre dette på en god måte?

Ragnhild Briseid.

Ragnhild Briseid.

Privat

Kropp er topp

Et viktig stikkord er aktivitet. At elevaktivitet generelt er viktig for dyp og varig læring er for lengst blitt en sannhet. Når man har som mål å utvikle lytteferdigheter, er det viktig å også gjøre lytting til en aktivitet. Med andre ord å tilrettelegge for at elevene får respondere på musikken med egne uttrykk. Slike uttrykk kan eksempelvis være tegning, dramatisering, verbale uttrykk, symbolske uttrykk og kroppslige bevegelser.

I min masteroppgave «Gester og gehør» fra 2018 studerte jeg hvordan kroppslig bevegelse kan brukes for å utvikle lytteferdigheter, på ulike nivå og i ulike undervisningskonstellasjoner. Jeg fant at det å gjøre bruk av kroppslig bevegelse i lyttetrening kan ha klare fordeler. Før jeg redegjør for noen av disse, starter jeg med et konkret undervisningseksempel hentet fra studien.

Å se hva andre hører

Læreren spiller et stykke på piano. Hun ber elevene gå rundt i det store, åpne rommet i takt med musikkens puls. Så ber hun dem klappe de «tunge» slagene på låret og telle «én» på dem. Deretter ber hun dem klappe de lettere slagene mellom enerne i hendene og telle dem også («to, tre»). Elevene får så beskjed om å gå i én bestemt retning når de hører en melodisk frase begynne, og så skifte markant retning når en ny frase begynner. Læreren spør deretter om elevene hører noen pauser i musikken, og om de kan vise pausene med en valgfri bevegelse. Til slutt står elevene stille på gulvet og læreren spiller de første frasene i stykket om igjen. Hun ber elevene klappe når de hører den lyseste tonen i frasen, og trampe når de hører den mørkeste.

En slik aktivitet viser hvordan kroppslig bevegelse kan bidra til aktiv lytting. Her blir det nærmest umulig for elevene å ikke lytte aktivt til musikken. For som læreren sa: «når elevene skal reagere på musikken i nuet med en kroppslig gest, da de jo lytte. Ellers får de jo ikke gjort oppgaven!».

Videre viser det hvordan læreren får informasjon om hva elevene til enhver tid oppfatter og ikke. Hvis alle elevene skifter retning, skjønner læreren at de har oppfattet fraseskiftet. Når to elever klapper på feil sted i frasen, skjønner læreren at akkurat disse elevene ikke helt oppfattet tonehøyden riktig. Dette vil kunne gi læreren et presist grunnlag for videre oppfølging og planlegging av undervisningen.

Bevegelser som kognitiv avlastning

Lytteaktiviteten hjelper elevene å oppfatte mange musikalske strukturer på kort tid. Etter bare noen minutters lytting kan elevene fortelle at de vet taktarten, de kan beskrive formen, og de vet en del om stykkets rytmiske og melodiske strukturer. Derfor vil det også være riktig å kalle dette effektiv lytting. Én forklaring på denne effektiviteten kan være at kroppslige bevegelser av og til kan fungere som kognitiv avlastning for arbeidsminnet. Arbeidsminnet er det hukommelsessystemet vi bruker til å gi mening til det som skjer rundt oss her og nå. Ettersom musikk foregår her og nå, er det nettopp arbeidsminnet vi bruker i denne delen av lytteprosessen. Men arbeidsminnet er begrenset; det klarer ikke å holde på mye informasjon om gangen, og informasjon blir fort borte. Hvis vi da kan «plassere» noe, for eksempel taktart, utenfor det kognitive systemet, for eksempel i bein og armer, kan kapasitet i arbeidsminnet frigjøres. Slik får man mulighet til å fokusere på andre elementer, som for eksempel fraser. Når disse også er plassert i det fysiske rommet, som i gå-retningen, frigis igjen kapasitet til å oppfatte nye strukturer. Imens vil kroppen så å si «holde på» den gamle informasjonen.

Kan kroppen gjenkjenne akkorden?

De kroppslige bevegelsene gjør at man trolig også husker musikken bedre. De skaper nemlig både kinestetiske og visuelle minner, i tillegg til de auditive som musikken gir. Og jo flere typer minner man har om noe, jo lettere blir det å hente det fra hukommelsen. Fra undervisningseksempelet kan man anta at elevene tar i bruk flere typer minner når de for eksempel skal huske formen på stykket. Kanskje ser de for seg hvordan de beveget seg over gulvet (kort her, langt her, helt bort til pianoet der), og kanskje minnes kroppen hvordan balansen ble utfordret da de hurtig skiftet gå-retning to ganger på rad.

Som lærer kan man bevisst koble helt bestemte bevegelser til helt bestemte musikalske strukturer, for å styrke minnet av disse strukturene. I mange land sammenkobler man bestemte håndtegn (solfège) med bestemte toner i skalaen, og erfarer etter litt øvelse at det å gjøre håndtegnene bringer forestillinger om tonene fram i «det indre øret». På lignende måter, som i følgende eksempel med akkordfunksjoner, kan man også arbeide med andre strukturer:

Studentene står på gulvet. Læreren spiller tre akkorder: tonika (T), subdominant (S) og dominant (D), mens hun viser akkordfunksjonenes ulike kroppspositurer: T er armene strakt ned mot gulvet, S er armene ut til sidene, og D er armene strakt opp mot taket. Læreren spiller akkorder, og studentene gjør de tilhørende positurene. Så innføres bi-treklangene, som vises med de samme positurene, bare at håndleddene er bøyd for å indikere moll. Etter litt øving og repetisjon spiller læreren en låt på anlegget. Elevene viser hva de hører ved å gjøre positurer.

Assosiasjonslæring – kroppen veileder gehøret

En lærer ved en høyere musikkutdanning forteller om studenter som intuitivt gjør en helt korrekt harmonisk funksjonsanalyse for første gang i sitt liv, til stor overraskelse for dem selv. Hun forklarer: «Det blir som at kroppen viser dem hva de hører».

Slike erfaringer kan muligens forklares med at det har skjedd en form for assosiasjonslæring. Assosiasjonslæringsteori sier at når to stimuli opptrer samtidig mange ganger, vil etter hvert den ene alene kunne utløse den andre. Altså: Hvis man har koblet lyden av en dominantakkord med en bestemt kroppspositur mange ganger, vil selve lyden av en dominant-akkord kunne utløse en indre fornemmelse av strake armer i været. Denne fornemmelsen kan være informasjon til studenten om at det var en dominantakkord hun hørte.

Stille på konsert – eller kanskje ikke?

Det er som nevnt mange måter å aktivisere elevene på i lytteundervisning. Kroppslige bevegelser er én arbeidsmåte det kan være verdt å benytte seg av. Denne kan styrke elevenes evne til å lytte aktivt og effektivt, og den kan styrke den musikalske hukommelsen. Minst like viktig er likevel slike arbeidsmåters potensial til å styrke elevenes musikkopplevelse. Har man lang erfaring med å uttrykke musikalske strukturer gjennom kroppen, kan det bli ganske annerledes å gå på konsert. Da kan man sitte helt stille i stolen og likevel være full av indre bevegelse og kroppslige fornemmelser. Kanskje kan det gjøre musikkopplevelsen rikere, mer levende og personlig?

Ragnhild Briseid er utdannet musikkpedagog fra Norges musikkhøgskole, og har en master i hørelære med didaktikk og praksis fra Universitetet i Tromsø. Hun underviser til daglig i klaver og gehørtrening.

Referanser:

Ragnhild Briseid (2018): «Gester og gehør» (masteroppgave) Tromsø, UiT.

Magne Espeland (2001): Lyttemetodikk. Bergen, Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS.

Eva Nivbrant Wedin (2011): Spela med hele kroppen – rytmik och motorik i undervisningen. Stockholm, Gehrmans Musikförlag AB.

Inge Marstal (2012): Hørelærebogen for børn og unge- en integrert metodik med udgangspunkt i musikken, København, Edition Wilhelm Hansen.

Pieter- Jan Maes et al. (2013): «Action- based effects on music perception», Frontiers in Psychology, 4. 

05.02.2020
09:28
05.02.2020 09:48

Referanser:

Ragnhild Briseid (2018): «Gester og gehør» (masteroppgave) Tromsø, UiT.

Magne Espeland (2001): Lyttemetodikk. Bergen, Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS.

Eva Nivbrant Wedin (2011): Spela med hele kroppen – rytmik och motorik i undervisningen. Stockholm, Gehrmans Musikförlag AB.

Inge Marstal (2012): Hørelærebogen for børn og unge- en integrert metodik med udgangspunkt i musikken, København, Edition Wilhelm Hansen.

Pieter- Jan Maes et al. (2013): «Action- based effects on music perception», Frontiers in Psychology, 4.