Et annet blikk på rollen som instrumentalpedagog

Kan en instrumentalpedagog forebygge og minske psykososiale vansker hos barn og unge, og i så fall hvordan?
12.11.2014
10:31
27.08.2015 20:02

Som tidligere lærer i kulturskolen i mange år, har jeg møtt et stort mangfold av elever, også elever med psykososiale vansker eller andre utfordringer. Mye av undervisningen som gjennomføres i kulturskolen skjer én-til-én eller i små grupper, og er derfor preget av nærhet mellom lærer og elev på flere måter. Dette gir noen muligheter, så vel som utfordringer, i møte med den enkelte elev. Hvordan kan en instrumentalpedagog forebygge og minske psykososiale vansker hos barn og unge? Dette spørsmålet kan sette i gang et holdningsarbeid og en bevisstgjøring på det vi holder på med.

I den tid jeg har jobbet i kulturskolen har det vært gjentatte diskusjoner om hva kulturskolen er, og hvem vi er der for. Handler det om å utvikle talenter og fremme morgendagens musikere, eller handler det om å gi barn og unge en dannelse og et møte med kulturvirksomhet gjennom individuell undervisning i det lokalsamfunnet vi lever i? Jeg antar at begge disse aspektene er viktige for den enkelte kommune, for den enkelte kulturskole, og ikke minst læreren selv.

Gjennom min masterutdanning i spesialpedagogikk og videreutdanning i tverrfaglig psykososialt arbeid med barn og unge, har det vært interessant å koble sammen kulturskolevirksomhet og helsefremmende arbeid. Min bevissthet om at kulturskolen som institusjon har betydning langt ut over det å lære barn å spille, har økt. Jeg mener vi må ta i bruk begreper som knytter det arbeidet vi gjør sterkere opp mot helse og forebyggende arbeid med barn og unge. Vår rolle i dette arbeidet er kanskje sterkere enn vi er vant til å uttrykke. Som instrumentalpedagog er handlingsrommet stort på mange måter. Vi er ikke bundet opp til en detaljert læringsplan med klare målstyringer. Det er ikke bare en fordel, for det stiller store krav til den enkelte lærer, men det gir oss muligheter til å forme undervisningen og tilpasse den slik at alle kan oppleve mestring og å lykkes.

Kulturskolen som arena for mestring

Fordi deltakelse i kulturskolen åpner for mestringsopplevelser, og eksponering i form av å spille konserter, er den en arena som kan være viktig for elevene. Slik jeg ser det, gir deltakelsen en unik mulighet for elevene til å oppnå personlig vekst så vel som musikalsk utvikling. En læring oppnås utover det å bli undervist i formell forstand, fordi man er del av et fellesskap, sånn sett er det også en sosial læringsarena.

Naturligvis er ikke kulturskolen i søkelyset når det gjelder å håndtere elever med vansker og utfordringer slik vi ser i skolen, fordi kulturskolen er frivillig. Likevel løfter jeg frem instrumentalpedagogens mulighet til å minske psykososiale vansker hos barn, fordi jeg selv har erfart at dette er mulig, men at det også kan være vanskelig. Jeg har også erfaring med at det kan oppstå et dilemma fordi en elev har så svak utvikling at jeg har ansett det som lite hensiktsmessig å fortsette. Dilemmaet er om eleven har nytte, og ikke minst glede, av å fortsette selv om læringskurven er svak, eller om plassen skal gå videre til nye elever som venter på en plass. Det forsterker at vi som instrumentalpedagoger må gjøre kloke og gjennomtenkte valg i møte med disse elevene. Det er også et behov for å ha et reflektert syn på hva som ligger i vårt mandat som kulturskolelærere. Det øker vår mulighet til å ta avgjørelser, og minsker faren for utbrenthet og maktesløshet.

Instrumentalpedagog og rådgiver

Vi er utdannede pedagoger. Jeg synes det er interessant å tenke på pedagogen også som en rådgiver for eleven. Jeg mener ikke at utdanningen av pedagoger skal endres til at vi utdanner rådgivere, men kanskje kan kunnskap om rådgivning gi oss gode redskaper i undervisningen. Slike redskap kan bidra til å forebygge maktesløshet og opplevelsen av å stagnere i rollen som instrumentallærer. Å forløse styrke og ressurser hos de som søker hjelp, er sentrale mål innen rådgivning. En kan tenke seg at en elev kommer for å få hjelp til å beherske sitt instrument. Som rådgiver vil et sentralt mål være å fremme mestring og hente ut iboende ressurser, som i dette tilfellet knyttes til instrumentet.

Frivillig arbeid og arenaer utenfor skolen har fått økt oppmerksomhet fra politisk hold. En regner med at barn og unge som beskjeftiger seg med denne type aktivitet vil dra nytte av det senere i livet, og tilegne seg viktig kompetanse. Stortingsmeldingen Frivillighet for alle understreker at dette er viktig. Meldingen kan hjelpe oss til å flytte fokuset fra enkeltstående prestasjoner hos våre elever, til at kulturskolevirksomhet er en brikke i det å gi barn og unge tilhørighet i en praksis som kommer samfunnet til gode.

Kan bidra i folkehelsearbeidet

Forskning har identifisert noen beskyttende faktorer i folkehelsearbeid. Det er naturlig å se på beskyttende faktorer utenfor familien for å belyse forebyggende arbeid i kulturskolen. Det kan handle om at foreldre svikter alvorlig i oppgaven sin, og behovet for å bli sett av en voksen utenfor hjemmet blir viktig. Det kan være en nabo, onkel eller en lærer. Det er snakk om en voksen som strekker seg lenger enn det en kan forvente, og som gir barnet et pusterom. Det betyr mye for et sårbart barn at instrumentalpedagogen medvirker til en relasjon preget av omtanke og realistiske forventninger. Vi har vel alle opplevd å miste tålmodigheten med elever som vi ikke kommer noen vei med. Det er lett å føle at en ikke lykkes som lærer dersom elevene står stille. Som lærer blir det viktig at fokuset ikke blir for stort på å sole seg i glansen av flinke elever. Det kan hjelpe å ha med det perspektivet at vi også driver med helsefremmende arbeid.

En svak elev

La oss se for oss en elev. Hun har lav selvtillit og svake evner til å hevde seg selv, samtidig som evnene til å spille et instrument ser ut til å være svake. Eleven mottar undervisning på kulturskolen, i tillegg til å være en del av korpset. Hver undervisningstime er på tjuefem minutter og foregår ukentlig. Vi følger et læreverk for fløyte, som har en bestemt progresjon ut i fra det en kan forvente. Denne eleven har ikke sjanse til å følge denne progresjonen. Som lærer i kulturskolen vet jeg svært lite om eleven. Det er ikke et samarbeid med skolen, og begrenset samarbeid med hjemmet. Derfor krever det at jeg er sensitiv i min tilnærming til eleven for å kunne vise respekt for hennes ståsted.

Helsefremmende også for pedagogen

Dersom jeg ser på meg selv som en rådgiver for denne eleven, vil hensikten med undervisningen være at min elev skal oppnå mål på sitt instrument som et ledd i en mer personlig utvikling. Utgangspunktet blir å dra med meg redskaper i rådgivning som handler om å forløse styrke og ressurser hos eleven. Dette er et flott utgangspunkt, men utfordrende. Eleven er innesluttet og tiden er begrenset. Det er nødvendig å spille på flere strenger. Vi har et instrument å spille på, men instrumentet er også en hindring for å dempe usikkerhet og gi følelse av mestring. Sånn sett er det ikke gitt at undervisningen er helsefremmende. Det gir meg en uro at eleven som sliter med selvhevdelse ikke nødvendigvis er på en arena som forebygger stress og bidrar til god psykososial utvikling. Ligger instrumentet i veien for dette? På den annen side er handlingsrommet stort og jeg trenger ikke forholde meg til klart definerte mål eleven skal ha. Eleven har gitt uttrykk for at hun trives i korpset. Hun sier hun ikke har noen venner der, men hun trives. Dette er medvirkende til at jeg ikke vil gi opp prosjektet, og forsterker samtidig behovet for at jeg gjør kloke valg. Jeg antar at hun ikke har et stort sosialt nettverk, og derfor kan kulturskolen og korpset være et viktig ledd i hennes utvikling, rent personlig og sosialt. Da gir det mening for meg å bidra til denne utviklingen, på tross av at jeg ikke ser fremgang slik en kan forvente. Til tross for at hun er svak og usikker, kommer hun stort sett på timene, og hun forteller litt om seg selv når hun føler seg trygg. Kanskje er fløyta et redskap og en billett til noe mer enn å beherske det musikalske.

Jeg tror at mange kulturskolelærere er den voksenpersonen som ser disse sårbare barna og gir dem det lille ekstra, og jeg ønsker mer bevissthet om dette. Jeg synes det er viktig at instrumentalpedagoger kan ha med seg også dette perspektivet inn i undervisningen. Det er helsefremmende arbeid, også for pedagogen selv.

Sissel Gylterud

«Dilemmaet er om eleven har nytte, og ikke minst glede, av å fortsette selv om læringskurven er svak, eller om plassen skal gå videre til nye elever som venter på en plass.»

«Jeg tror at mange kulturskolelærere er den voksenpersonen som ser disse sårbare barna og gir dem det lille ekstra, og jeg ønsker mer bevissthet om dette.»

Sissel Gylterud har undervist ved flere kulturskoler, jobber i dag som miljøterapeut i Vestfold. Har master i spesial-pedagogikk.

12.11.2014
10:31
27.08.2015 20:02

Sissel Gylterud har undervist ved flere kulturskoler, jobber i dag som miljøterapeut i Vestfold. Har master i spesial-pedagogikk.