Arbeidslivskompetanse for utøvende jazzmusikere

Hvordan skal studenter i jazz, rytmisk og improvisert musikk forberedes på arbeidslivet som venter dem? Silje Karlsen tar til orde for å innføre bransjekunnskap som fag i studiet.
18.03.2013
00:00
27.08.2015 20:02

Det finnes ulike forståelser av hvordan arbeidslivet for jazzmusikere er og hvordan det kommer til å bli. Hvor mange jazzmusikere trenger man? Får alle nyutdannende musikere med fagkompetanse i jazz, rytmisk og improvisert musikk brukt sine tillærte ferdigheter? I denne artikkelen skal jeg ikke forsøke å besvare disse spørsmålene. Jeg vil derimot argumentere for en bevisstgjøring rundt hvilken arbeidslivskompetanse de kommende musikerne trenger på ferden ut fra høyere musikkutdanning og inn i arbeidslivet.

Våren 2012 fullførte jeg en mastergrad i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole. Min masteroppgave, som danner grunnlaget for denne artikkelen, er en kvalitativ studie og handler om syn på arbeidslivskompetanse innen høyere musikkutdanning i jazz, rytmisk og improvisert musikk. Jeg intervjuet fire lærere ved fire ulike musikkutdanningsinstitusjoner, og analyserte fire studieplaner. Formålet med mitt masterarbeid var å belyse hva arbeidslivskompetanse kan være innen det utøvende yrket.

Begrepet «arbeidslivskompetanse» innebærer de sammensatte ferdighetene man trenger i arbeidslivet. I min masteroppgave er begrepet definert som musikkfaglig, bransjefaglig og sosial kompetanse. Den musikkfaglige kompetansen omhandler blant annet tekniske ferdigheter og teoretisk og praktisk kunnskap om musikk. Den bransjefaglige kompetansen dreier seg om ferdigheter innen blant annet promotering, søknadsskriving, og booking av turneer og konserter. Den sosiale kompetansen er nært knyttet til både den musikkfaglige og bransjefaglige delen og dreier seg om sosiale ferdigheter som det å være imøtekommende og pålitelig, og verbal og nonverbal kommunikasjon i møte med samarbeidspartnere og medmusikanter.

I denne artikkelen vil jeg rette fokuset mot den bransjefaglige delen av arbeidslivskompetanse.

I min studie kom det fram at den bransjefaglige kompetansen ofte blir nedprioritert i den ordinære undervisningstiden. Lærerne mente at dette i stor grad er kunnskap man tilegner seg i tiden etter utdanningen. Dette begrunnes med at studentene først og fremst skal utvikle musikkfaglig kompetanse i studiet. Faget legger dermed premissene for hvilken bransjekompetanse studentene trenger. Lidenskapen til det utøvende musikeryrket ble omtalt som en essensiell del av det å skulle være yrkesutøver. Behovet for selvrealisering er en viktig del av drivkraften, og dette behovet forsterker motivasjon. Lærerne mente også at studentene må være bevisste på hvordan og hvor virksomheten er synlig. Det kunstneriske budskapet må være tydelig, og konsistent med studentenes kunstneriske visjoner.

Risikotakende entreprenører

For å diskutere bransjeferdigheter kan entreprenørskapsfeltet bidra med interessante perspektiver. Assosiasjonene til entreprenørskapsbegrepet kan raskt gå til bygg, anlegg og næringsliv, og det er viktig for meg å presisere at det er strategiene fra dette feltet jeg ser som potensielt overførbare til utøvende virksomhet. Utøvende musikere er risikotakende entreprenører, som med seg selv som forretningsidé skal gripe et uforutsigbart arbeidsmarked med mange andre risikotakere. Kunnskap omkring bransjen man skal inn i etter studiet er viktig for å mestre denne oppgaven. Derfor mener jeg at store deler av grunnlaget for denne beredskapen må utvikles i løpet av studiet.

Bransjefaglig kompetanse dreier seg ikke bare om selvangivelse og søknadsskriving. Det handler om kunnskapen studentene har om å kunne livnære seg av egen kompetanse. Hvordan blir man synlig på arbeidsmarkedet? Hva er attraktivt? Hvilken bransje skal man inn i og hvilke ferdigheter er viktige der? Hvem snakker man med? Hvordan imøtekommer man potensielle samarbeidspartnere?

Det er vanskelig å gi noen konkrete og allmenngyldige svar på disse spørsmålene, og i utdanningssammenheng vil derfor et minst like viktig spørsmål være: Hvordan formidle bransjerettet kunnskap? Lærerne i min studie påpekte nemlig at bransjekunnskap ofte neglisjeres av studentene. De ser ikke behovet for denne kunnskapen i løpet av studiet og opplever ikke emnet som relevant. Men hvorfor oppleves bransjekunnskap som irrelevant for studentene? Det gjelder deres framtid. Det bør føles essensielt.

Jazzbransjen?

Det vil være naturlig å definere bransjefaglig kompetanse innenfor en bestemt bransje. «Jazzbransjen» er neppe en gangbar ordlyd. Det vil være naturlig å anta at Norge består av flere «jazzbransjer». Det vil også være naturlig å anta at noen studenter beveger seg vekk fra jazzen og inn i for eksempel popbransjen, eller rockbransjen.

Uavhengig av hvor man skal etter endt studium, mener jeg at det er viktig å skape en bevisstgjøring rundt veien videre. Lærerne i min studie var opptatt av at undervisningsinstitusjonen ikke skal legge føringer for hvor studentene skal etterpå, og dette mener jeg er viktig. Institusjonene skal ikke forme, men legge til rette for en god utvikling innenfor den estetiske tilnærmingen som studentene selv velger. Derfor kan bestanddelene i den bransjefaglige kompetansen bestå av såkalte sjangeroverskridende ferdigheter, som lar seg tilpasse den musikken studentene velger i løpet av og etter utdanningen.

Improvisasjonens egenart som utgangspunkt

Innen høyere musikkutdanning i jazz og rytmisk utøving står improvisasjon i en særstilling. Improvisasjonsmusikken er nyskapende og innovativ i kraft av sin egenart, og man kan si at innovasjon og nytenkning er implisitt i denne musikktradisjonen. En viktig utfordring ligger i bevisstgjøringen av hvordan den nyskapende tankegangen kan farge bransjekompetansen til hver student. Man må bruke et forståelig språk rundt dette, både i den uformelle og formelle dialogen. Derfor mener jeg det er på høy tid at improvisasjonsmusikken utvikler sitt eget næringsvokabular om bransjekunnskapen som er viktig innen denne musikkformen. Innfører man dette språket tidlig i studentenes utdanningsløp, kan man muligens effektivisere handlingskraften hos studentene, og motivere for det å skape en virksomhet med seg selv som utgangspunkt. Det kan derfor være viktig å overføre improvisasjons- og kommunikasjonskunnskap fra det musikalske området til bransjekompetanseområdet, slik at man oppdager entreprenørskap gjennom et fagfelt man allerede har kompetanse om.

I spenningsfeltet mellom panikk og kjedsomhet?

Dette er en parafrasering av et uttrykk brukt av Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg i omtale av improvisasjon. For noen studenter vil yrkeslivet innen jazz, rytmisk og improvisert musikk være en overveldende utfordring. Andre vil møte denne utfordringen på en kyndig måte, og få svært gode resultater. Jeg vil hevde at begge disse studentgruppene faktisk finnes. Majoriteten av studentene vil trolig befinne seg mellom disse ytterpunktene. Bransjekompetanse kan dermed framstå i et spenningsfelt mellom panikk og kjedsomhet, den kan være selvsagt og på grensen til det kjedsommelige, og den kan være skremmende fraværende, på grensen til panikk.

Høyere musikkutdanning har en oppgave når det kommer til å tilpasse lærestoff på dette området, både for de flinke og de som sliter. Å ta utviklingen av bransjekompetanse som en selvfølge, vil etter min mening være å snu ryggen til noe man har et viktig ansvar for. Det handler ikke bare om forretningsplaner, SWOT-analyser og forretningsstrategier. Det handler om å gi studentene et verktøy, en beredskap som gjør livet etter endt utdanning lettere. Skal man ta for gitt at studentene vet? Er bransjekompetanse noe som sier seg selv? Kan man berolige seg med at dette er en kompetanse som kommer til studentene etter hvert som de tar fatt på yrkeslivet som frilansere?

Lærere ved høyere musikkutdanningsinstitusjoner har mye kunnskap om det utøvende arbeidsliv. De er bærere av viktige og svært interessante erfaringer som ikke bør forsvinne, men som burde nedfelles og konkretiseres i ulike pedagogiske sammenhenger. Et eksempel på dette kan være semesterveiledninger som består av to-tre veiledningssamtaler, hvor læreren og studenten konkretiserer studentens mål, ønsker og visjoner i form av en virksomhetsplan. På den måten blir studenten vant til å verbalisere hva han eller hun vil, og studenten utvikler handlingskompetanse for å realisere sine egne kunstneriske visjoner. Studenter som er kjent med virkeligheten i arbeidsmarkedet har en bevissthet og en beredskap som gjør dem bedre utrustet, enn om de var uvitende om realitetene i markedet.

Hvor mange jazzmusikere man trenger, og hvorfor, kan diskuteres i det uendelige. I mellomtiden vil jeg oppfordre alle musikkutdanningsinstitusjoner som utdanner jazzmusikere til å finne ut hvorfor nettopp de utdanner jazzmusikere, hvor deres studenter skal etter utdanningen og hvordan institusjonen på best mulig måte kan legge til rette for at møtet med arbeidslivet blir alt annet enn et «praksissjokk». Jeg tror nemlig vi trenger alle, men innenfor ulike bransjer og med ulike ferdigheter.

Silje Ræstad Karlsen (f. 1985) er utdannet utøvende musiker og musikkpedagog fra Institutt for musikk ved NTNU og Norges musikkhøgskole. Hun har sin virksomhet i Oslo, og jobber som frilanser og pedagog.

Litteraturliste

Alterhaug, Bjørn (2006): Mellom panikk og kjedsomhet.

Aslaksen, Ellen K. (2004): Ung og lovende. Unge kunstnere – erfaringer og arbeidsvilkår. Oslo: Abstrakt forlag as.

Beckman, Gary D. (2011): Disciplining the arts. Teaching Entrepreneurship in Context. United Kingdom: Rowman and Littlefield Educatiotn.

Elstad, Beate og De Paoli, Donatella (2008): Organisering og ledelse av kunst og kultur. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

Jenssen, Jan Inge, Kolvereid, Lars og Erikson, Truls (2006): Perspektiver på entreprenørskap. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Mangset, Per (2004): Mange er kalt, men få er utvalgt. Kunstnerroller i endring. Rapport nr. 215. Bø: Telemarksforsking.

Mangset, Per og Røyseng, Sigrid (2009): Kulturelt entreprenørskap. Bergen: Fagbokforlaget.

Spilling, Olav R. (red.) (2006): Entreprenørskap på norsk. Bergen: Fagbokforlaget.

18.03.2013
00:00
27.08.2015 20:02

Litteraturliste

Alterhaug, Bjørn (2006): Mellom panikk og kjedsomhet.

Aslaksen, Ellen K. (2004): Ung og lovende. Unge kunstnere – erfaringer og arbeidsvilkår. Oslo: Abstrakt forlag as.

Beckman, Gary D. (2011): Disciplining the arts. Teaching Entrepreneurship in Context. United Kingdom: Rowman and Littlefield Educatiotn.

Elstad, Beate og De Paoli, Donatella (2008): Organisering og ledelse av kunst og kultur. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

Jenssen, Jan Inge, Kolvereid, Lars og Erikson, Truls (2006): Perspektiver på entreprenørskap. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Mangset, Per (2004): Mange er kalt, men få er utvalgt. Kunstnerroller i endring. Rapport nr. 215. Bø: Telemarksforsking.

Mangset, Per og Røyseng, Sigrid (2009): Kulturelt entreprenørskap. Bergen: Fagbokforlaget.

Spilling, Olav R. (red.) (2006): Entreprenørskap på norsk. Bergen: Fagbokforlaget.