En annen status: Jazzen hadde en annen status i Norge da dette bildet ble tatt i Kongsberg i 1965. Samme år etablerte blant annet Karin Krog (i midten) og Jan Garbarek (t.v.) Norsk jazzforum, for å heve jazzens anseelse. Ellers på bildet: Jon Christensen, Per Løberg og Terje Bjørklund.

En annen status: Jazzen hadde en annen status i Norge da dette bildet ble tatt i Kongsberg i 1965. Samme år etablerte blant annet Karin Krog (i midten) og Jan Garbarek (t.v.) Norsk jazzforum, for å heve jazzens anseelse. Ellers på bildet: Jon Christensen, Per Løberg og Terje Bjørklund.

Arthur Sand

Rytmisk musikk: Lav status og slunken pengesekk

Kan den tradisjonelt sett lave statusen til de rytmiske sjangrene forklare hvorfor det frie feltet får en så liten del av den offentlige pengesekken? Vi tar et historisk tilbakeblikk.
26.04.2016
14:17
27.04.2016 09:38

marte@musikkultur.no

«Det er trist, men sant, en jazzbande bestaaende av fire negre og ett menneske maatte altsaa til for aa skape den intense kaféstemning, som vi liker å kalle «europeisk».»

Dette kunne man lese om man åpna Dagbladet i 1921. Heldigvis har holdningene til jazzen endra seg. Men kan vi se spor etter den lave statusen også i dag?

– Det tror jeg absolutt. Det er vanskeligere å si det helt presist, men at det er spor av det, at det ligger gamle føringer her, det tror jeg, sier Erlend Hegdal.

Han har skrevet doktorgradsavhandlingen «Charleston i Grukkedalen – Afrikansk-amerikanske artister i Norge før 1940», om utviklingen av jazzen i Norge. Hegdal jobber for tida også med en bok om det samme temaet.

Med unntak av folkemusikken, er jazzen og mange av de andre rytmiske sjangrene forholdsvis nye musikkformer. Nordmenn fikk sitt første møte med afroamerikansk musikk først i 1860-åra.

– Synet på jazzen preges i Norge av store motsetninger. Tilvenningen til den afroamerikanske musikken svinger veldig. På 1800-tallet finner vi en mer vennligsinnet form for rasisme, en entusiasme over det som er fremmedarta. Mens på 30-tallet hadde man, på grunn av politiske strømninger, en mer fiendtlig innstilling, forklarer Hegdal.

Et eksempel er at Louis Armstrong i 1933 ble nekta innreise til Norge, og i 1939 vedtok Universitetets kollegium å nedlegge forbud mot jazzkonserter i Aulaen. 

Paradokset er at da rocken gjorde sitt inntog på 50-tallet, opplevde den å bli møtt med de samme negative holdningene som jazzen. Nå var kritikken målbåret av jazzmusikerne sjøl. Odd Skårberg er professor ved Høgskolen i Hedmark og har skrevet en doktorgradsavhandling om rocken i Norge på 50-tallet.

– Det handla mye om en seksualisert ungdomskultur, hvor det moralske anliggende hadde gått helt av hengslene. På denne tida hadde Norge en solid gruppe jazzmusikere av til dels høy kvalitet. De opplevde at disse unge rockegutta hadde et enormt uttrykksbehov, men lite musikalsk kompetanse. Jazzmusikerne ble gjerne backingmusikere for rockeartistene i studio, og mange av dem så på rocken som vulgær og primitiv, som en forsimpling av jazzen, forklarer Skårberg.

Karin Krog, en pioner innen norsk jazz, var sjøl del av norsk musikkliv på 50- og 60-tallet. I 1965 etablerte hun Norsk jazzforum i samarbeid med blant andre Jan Garbarek og Egil Kapstad, for å øke anseelsen til norsk jazz og for å bedre forholdene til musikerne.

– Støtteordningene vi har i dag har gjort det atskillig lettere å holde på som utøver i det frie feltet. Jeg opplever at det ikke lenger er så store forskjeller mellom kunstmusikken og jazzen, sier Karin Krog, som er mer bekymra for den kommersielle delen av bransjen.

– Det har gått stadig mer penger til popen, for eksempel gjennom Music Norway. Men det er viktig at den offentlige støtten i hovedsak gis til de smalere sjangrene, understreker hun.

26.04.2016
14:17
27.04.2016 09:38