Tekst: Marte Bjerke

marte@musikkultur.no

– Det forbauser meg at vi henger så langt bak andre fag, for eksempel matematikk, når det kommer til å ta i bruk nye metoder og hjelpemidler i undervisningen. Hvorfor baserer man musikkteoriundervisning primært på visuell og auditiv læring, når man veit at det totale samspillet mellom sansene er det som gir best resultater, spør pianist og pianopedagog Cecilie Halvorsen, som jobber i Søgne kulturskole og i Birkenes og Lillesand kulturskole.

Hun har tatt elevene ned av pianokrakken og ut på gulvet. Her går de på store notelinjer, tråkker seg gjennom rytmer og står inne i en akkord. Den fysiske tilnærminga har spart både lærer og elever for mye tid.

– Jeg bruker absolutt ikke denne metoden for leken sin del. Jeg har 20 minutter i uka per elev, og det er altfor lite til å leke. Jeg setter av et par-tre gruppetimer til denne delen av undervisningen, sånn at eleven forstår systemet, og da slipper jeg å forklare det igjen og igjen på enetimene. Det sparer meg for masse tid som vi i stedet kan bruke på å spille, forteller Cecilie.

Mye informasjon gjennom bindevevet

Ideen til metoden fikk hun da hun som student i Tromsø hadde en pianoelev på fem år som sleit med å lære seg noter.

– Sivert var en aktiv gutt som omtrent befant seg oppi pianoet på timene. Vi begynte med gehørbasert undervisning, men han klarte bare å huske sekvenser på fem toner av gangen. Jeg tenkte derfor at det måtte være bedre å lære ham noter. Da jeg etter noen uker spurte om han kunne tegne en note for meg, tegna han en kjempestor runding over et helt A4-ark. Jeg forsto da at han ikke klarte å relatere seg til notesystemet og de små notene han hadde fått av meg, forklarer Cecilie.

Løsninga ble å gjøre som Sivert: Tegne store noter og notelinjer på gulvet og gi ham et forhold til dem reint fysisk.

– Det finnes fire innganger til læring: Synet, hørselen, det taktile (berøringen) og grovmotorikken. Elever med ADHD kan for eksempel lære svært godt gjennom grovmotorikk, men sjansen for forståelse øker jo flere innganger man har. I dag lærer mange å spille ved å høre og se på læreren, og her sitter vi på to gullklumper som ikke utnyttes; den taktile læringen og grovmotorikken, sier Cecilie.

Sivert begynte å gå tonetrinnene på gulvet, opp og ned, mellom linjene og på linjene.

– Dette holdt jeg på med i mange år og det funka bra, forteller Cecilie, som etter hvert overførte metoden til alle sine elever, ikke bare dem med lærevansker.

– Vi veit at mye informasjon går gjennom bindevevet, uten at hjernen er involvert. Kroppen har en hukommelse. Alle veit hvor fort babyer lærer. De bruker alle sansene de har. Av en eller annen merkelig grunn slutter man på et tidspunkt å bruke alle sansene, påpeker Cecilie.

Rytme- og akkordlesing på gulvet

I dag har hun utvidet den fysiske verktøykassa til også å romme rytme- og akkordlesing. I stedet for å klappe rytmer, går elevene rytmene på gulvet mens de teller. Det kan være så enkelt som å stå på en helnote og si «fire».

– Det handler om å ta et lite skritt hver gang. Hele poenget er å brekke alt ned i bittesmå biter. Dette er ikke noe som skal bremse pianospillinga, snarere tvert imot, understreker Cecilie.

Akkordlesing på gulvet begynte hun først med for et år siden.

– Vi starter med å bruke en pianomatte, så overfører vi til store notelinjer, og til slutt setter vi oss ved pianoet. Elevene må sjøl være grunntone, ters og kvint, forklarer pianopedagogen, som også bruker bevegelse i hørelæreundervisningen.

– Jeg spiller for eksempel én og én tone på piano. Elevene må lytte og gå opp eller ned på notelinjene.

– Elevene elsker det!

Cecilie har vanlig individuell undervisning i kulturskolen, men setter sammen grupper cirka annenhver måned. Det er i disse gruppetimene elevene drilles i teori og gehør på gulvet.

– Hvis det er behov for det, bruker jeg metoden i enkeltundervisningen også, men gjennomsnittlig trenger jeg den bare i én av åtte timer. De individuelle timene tviholder jeg på, sier Cecilie.

– Hvordan blir metoden mottatt av elevene?

– De elsker det! Nesten mer enn meg. De som er fem-seks år synes det er dødskult. De er veldig glad i å bruke kroppen og spør om de kan gjøre mer av det, sjøl om de egentlig har lært det de skal. Nybegynnere på 13-14 år kan lure på hvorfor de skal holde på ute på gulvet, men når de skjønner systemet og opplever at læringen går lett, er det helt greit. Jeg tror ikke jeg har hatt noen elever som ikke vil lære på gulvet.

Cecilie mener metoden kan overføres til alle instrumenter, men tror at det å lære seg tonehøyder kan være litt mindre utfordrende på for eksempel et messinginstrument, der omfanget ikke er så stort i starten.

– På piano er det mye å forholde seg til, og jeg har ikke tid til at elevene skal bli 17 år før de kan lese noter godt. Men rytme- og akkordlesing er overførbart til alle instrumenter og all musikkteoriundervisning, sier hun.