I denne utgaven av Musikkultur har vi undersøkt hvordan de offentlige pengene fordeles på musikkfeltet. Vi har sett på hvor mye av midlene som går til institusjonene (med ansatte musikere) og til det frie feltet.

Vi ble ganske overrasket over hva vi fant. Kortversjonen er at pengene er ekstremt ulikt fordelt. Vi fant også en solid favorisering av den klassiske kunstmusikken, aller mest fordi en stor del av pengepotten går til orkesterinstitusjonene.

Ordningene vi har sett på er de som skal bidra til drift av institusjoner, ensembler og hjelpeinstitusjoner. Det er disse midlene som gir forutsigbarhet, i motsetning til prosjektmidler.

Vi synes det er bra at staten bruker penger på musikk. Og vi er glad for at staten, når den har bestemt seg for at den skal ha for eksempel en nasjonalopera, følger opp med penger. Det gir forutsigbarhet og trygghet, ikke minst for dem som skal jobbe der.

Men forutsigbarhet og trygghet er ikke bare viktig for fast ansatte musikere. Det er sentralt også for det frie feltet.

Produsent og musiker Anders Eriksson foreslår i vår sak å innføre en handlingsregel, som sier at hver million til de klassiske institusjonene skal medføre en sum til det frie feltet. Kanskje dette er en måte å tenke på som kunne bidratt til å gjøre forskjellene noe mindre.

Norge trenger både opera og folkemusikkpub. Vi håper den nye kulturministeren tar tak i fordelingspolitikken, og gjør sitt til at alle slags musikere kan ha færre økonomiske bekymringer.